Som fersk gravferdskonsulent er livserfaringen det viktigste Kalle Mersland (54) tar med seg inn i jobben.
av Erlend Haddeland (Media Sør)
– Det blir kanskje rart å si at jeg har et avslappet forhold til døden…
Kalle Mersland innvilger seg en kunstpause.
– Men jeg har et trygt forhold til det.
Vi er på kontoret til Landes Begravelsesbyrå i Lyngdal, mer presist på kjøkkenet. Her, som de fleste steder i bygget, er kaffekopper og Twist sjeldent mer enn en utstrakt hånd unna.
Kalle Mersland tar en sup fra kaffekoppen. Den ferskeste gravferdskonsulenten på kontoret er ikledd hvit skjorte og slips, og har nylig vært hos frisøren.
– Vi har ikke mange regler her, men en av dem er at du må klippe deg hver 5. uke, sier daglig leder Erik Lande og gliser.
Han har satt seg ned sammen med Kalle på kjøkkenbordet etter å ha vært opptatt i en telefonsamtale med pårørende.
En annen uskreven regel på huset er at det aldri er lov å se på klokka i samtale med pårørende. Tiden leger alle sår, heter det.
Men for Kalle Mersland var det nettopp tiden som gjorde avskjeden med faren vanskelig.
Mistet faren til ALS
Reidar Mersland, pappaen til Kalle, var et kjent ansikt i Lyngdal. Han hadde en fremskutt posisjon i lokalsamfunnet, bokstavelig talt. Reidar satt nemlig stort sett foran – i passasjersetet. I en mannsalder drev han en av bygdas kjøreskoler, og mang en 18-åring har vært under hans vinger frem til dagen de fikk den etterlengtede lappen i lommeboka.
– Når jeg presenterer meg for nye folk her i distriktet, får jeg ofte høre: «Er du sønn av Reidar?». Jeg merker at folk kjenner seg trygge når jeg bekrefter det, for dette er noe som er litt «kjennslig». Han har etterlatt seg spor som er gode å gå i, sier Kalle.
– Det er pilaren i det vi driver med: Trygghet, skyter Erik Lande inn.
Reidar fikk diagnosen ALS og demens i 2002.
ALS (Amyotrofisk lateral sklerose) er en sjelden nervesykdom der nerveceller i hjernen og ryggmargen svinner hen og blir borte. Dette medfører gradvis økende lammelser og muskelsvinn, og hos noen kognitive vansker, ifølge helsenorge.no.
For hver dag som går, blir kroppen svakere. Samtidig bemerker Kalle at de merket hvordan faren forandret seg flere år før diagnosen ble satt.
– Det var spesielt. Han ble veldig syk og bare forsvant mer og mer. Jeg tror alle sykdommer er vanskelige, men…
Kalle veier ordene sine, tar en slurk av kaffekoppen igjen.
– Det var en fæl sykdom. Pappa hadde hatt et rikt liv; det ble ikke så langt. Mange visste hvem han var, kanskje kan du si at han var godt likt, og vi i familien fikk mye oppmerksomhet da han døde, sier Kalle om faren som ble 72 år, ett år etter at han fikk diagnosen.
Livserfaring avgjørende
Det tok et godt halvår fra Erik Lande tilbød han stillingen som gravferdskonsulent, til han takket ja.
– Jeg tenkte: «Kan jeg det?». Jeg brukte lang tid. Først takket jeg nei, men så sa jeg til Erik: «Vi skal tales igjen». Jeg trengte den tiden, men jeg treger ikke, sier han, en god måned inn i den nye jobben.
– Hva var det du måtte tenke gjennom?
– Jeg måtte se meg selv i den rollen og måtte føle at dette kunne jeg gjøre. Det var mange spørsmål; dette er helt nytt for meg. Det er litt annerledes enn plank, svarer Kalle, som har et par tiår bak seg i byggebransjen og fortsatt bistår med byggesøknader som en bigeskjeft.
En månedes erfaring
Kalle har bikket en måned som gravferdskonsulent hos Landes Begravelsesbyrå. Han har rukket å være med på alt fra begravelser, stell av avdøde, kistelegg – altså det å legge en død person i kista – og samtaler med pårørende.
Som regel jobber de sammen to og to, men det er ikke alltid det lar seg gjøre.
– Plutselig var Erik og Grethe (kollega) i karantene, og da var det bare valpen igjen. Det var ikke noe annet valg enn å bare trå til, minnes Kalle om da han måtte gå alene i en samtale etter et dødsfall.
– Det gikk jo bra, skyter Erik inn.
– Jeg må spørre litt før jeg sender inn alt av skjemaer, men selve praten synes jeg går fint. Det går sikkert litt lengre tid i den samtalen enn for andre, men jeg synes det er viktig å bruka tida. Det er kanskje det som trigger meg mest i denne jobben. Da får jeg heller bruke litt ekstra tid, fortsetter Kalle.
– Nå har jeg ikke hatt samtaler om de vanskeligste dødsfallene, så jeg må begynne fra en kant, legger han til.
En takknemlig jobb
Det er utvilsomt det mellommenneskelige som gjør at Kalle Mersland har byttet beite etter mange år i en annen bransje.
Han har i ulike jobber de siste tre tiårene opparbeidet seg et bredt kontaktnett fra Lista til Hægebostad, der han kommer til å ha sitt kjerneområde.
– Vi kan ikke gjøre noe med den som er død, men vi kan gjøre så godt vi kan for dem som er igjen. Det er det som er givende i denne jobben. Jeg hadde nettopp en begravelse oppe i Hægebostad. Hun ene datteren var veldig lei seg for at hun ikke kunne klemme, men det kom mange gode ord, sier Kalle.
Erik nikker.
– For litt over et år siden, da vi kunne klemme, så var det sånn at de nesten ikke slapp deg. Det er jo en tillitserklæring. Den nærheten er et savn i denne jobben. Klem er én ting, men også det å kunne ta i neven til folk, det savner vi, sier Erik Lande.
Bortsett fra slurping i kaffekopper er det stille på kjøkkenet. Så ringer vakttelefonen.
Erik kikker bort på Kalle.
– Du tar den.
